Det var en gang en marinbiolog..

...eller nærmere sagt et meget spesielt interessert barn. 

 
 
377050_10151088422680276_467155944_n.jpg

skal tidlig krøkes

Da jeg var fem ville jeg bli dinosaur. Da jeg var seks skulle jeg bli prinsesse. Så ble det astronaut, cowboy, cowboyprinsesse, biokjemiker, prinsesse igjen, så molekylærbiolog, jagerflypilot, astrofysiker, astrobiolog og så lege. Sånn ble det ikke gitt.

Naboen på hytta visste nok lenge før meg at det var marinbiolog jeg skulle bli. "Det ble liksom aldri skikkelig sommer før vi så de små rumpene deres i været nede på brygga". For med rumpa i været tilbragte jeg all min tid sammen med bror, søskenbarnflokken og nabokidsa, nede på brygga. Hver dag. Hele sommern. 
Og når det ikke var sommer så leste jeg bøker. Om havet, verdensrommet og naturen. Jeg satt klistret til skjermen hver søndag til Globus 2, slukte alt jeg kom over av litteratur om dyr, og hadde allerede i en alder av 10 år bestemt meg for hva favorittfisken min var (den heter gulper-ål (Eurypharynx pelecanoides) og er helt rå)

Og sånn er det ennå. Det er fortsatt like gøy å ligge på brygga og fange krabber, reker og småfisk, kikke på rur og pelle på ting jeg sikkert ikke burde ta på.


Hei bergen og bachelorgrad

I 2006 flyttet jeg til Europas regnhovedstad, og begynte på en bachelorgrad i biologi ved Universitetet i Bergen.

Det var to grunner til at jeg valgte Bergen: de har ett av de beste (praktiske) biologistudiene i Norge, og fordi alle mine venner enten flyttet til Oslo eller Trondheim. 
David Attenborough ble plutselig pensum, det ble legitimt å dra på fagseminarer på fritiden, og samtalene rundt lunsjen gikk nå i kovalente bindinger og latinske navn, ikke vesker og sminke. 

Bachelorgraden i Bergen besto i sin tid (og det håper jeg da den fortsatt gjør) av veldig mye praktisk erfaring. Labarbeide og feltkurs kom på løpende bånd, og det meste jeg kan stammer nok fra disse aktivitetene.

Feltkurs på Arboretet (FanaI) med andreårstudentene. Å lære for å lære

Feltkurs på Arboretet (FanaI) med andreårstudentene. Å lære for å lære

Bergen og omegn har så mye å by på, og fjærepyttene på Lyngheisenteret er intet unntak.  Foto: Terje Alming

Bergen og omegn har så mye å by på, og fjærepyttene på Lyngheisenteret er intet unntak.
Foto: Terje Alming

Bacheloren i Bergen har forandret seg, men det legges fortsatt vekt på å introdusere studentene for så mange forskjellige emner som mulig. Du har engasjerte professorer og undervisere som strekker seg langt for å trigge og vedlikeholde interesse og motivasjon, og  

Selv har jeg fått gleden av å undervise i både komparativ (sammenlignende) anatomi, fysiologi og marinbiologi ved moderuniversitetet i flerfoldige år.


1910388_243553985275_601050_n.jpg

Aloha haiwai'i

Etter endt bachelorgrad stakk jeg på utveksling, og ettersom alle vennene mine nå dro til Australia var det nok en gang på tide å dra et sted ingen andre skulle.  University of Hawai'i, Hilo, ble det åpenbare valget. Hit hadde jeg ønsket meg siden jeg var gammel nok til å skjønne at det fantes noe utenfor Norge, og skussmålene om den marinbiologiske avdelingen der var utelukkende positive.
Hver uke var vi ute i felt (les: snorklet i tidevannspytter), og hver uke klarte jeg å plukke på ett eller annet giftig dyr som kunne tatt livet av meg ila minutter.

Hawai'i kan anbefales til alle, og The big island var helt magisk. Her finner du nesten alle verdens klimasoner, og kan oppleve sorte, grønne og gullfargede sandstrender, lavasteinstrender, barskog, løvskog, regnskog, gressletter, ørkener og tilogmed fjelltopper med snø på. I tillegg har de et av de største observatoriene i verden, hvilket betyr at alt av lys i byene er gult for å unngå lysforurensing, og en tur til fjelltoppene vil gi deg utsikt til omtrent hele universet.


Tokt til Svalbard sammen med Havforskningsinstituttet. Høsten 2011 brukte jeg tre uker på å spise kake og kikke etter marine pattedyr i kikkert fra broa på båten Helmer Hanssen. Her står toktleder Thomas deLange Wenneck og peker på en eller annen sp…

Tokt til Svalbard sammen med Havforskningsinstituttet. Høsten 2011 brukte jeg tre uker på å spise kake og kikke etter marine pattedyr i kikkert fra broa på båten Helmer Hanssen. Her står toktleder Thomas deLange Wenneck og peker på en eller annen spennende fugl jeg aldri har sett før.
Foto: Merete Kvalsund

master of destruction

Høsten 2012 var jeg ferdig med en mastergrad i marin biodiversitet, med den fengende tittelen “Habitat description and possible distribution of the long finned pilot whale (Globicephala melas) in the North-Eastern Atlantic waters”. GIS og statistikk i skjønn forening med feltarbeide og tokt som hvalteller rundt Svalbard.

Tekniker
Nå har jeg på papiret at jeg kan se forskjell på krabbe og sjøstjerne, og har tatt med meg kanskje den viktigste erfaringen videre; jeg er ikke forskermateriale. Masteroppgaven min tok for seg grindhvalbestanden i Nord-Atlanteren, hvor jeg brukte et modelleringsprogram for å finne ut hvor det var sannsynlig å finne grindhval på bakgrunn av bathymetri, temperatur og tidligere observasjoner. Denne trykkinga fikk meg til å innse at jeg ikke er egnet til å sitte inne og trykke, så send meg heller ut i gjørma enn inn på datasalen.